LilleMy

Da jeg var liten var tiger yndlingsdyret mitt: Jeg hadde gigantiske tigerplakater på veggene og en haug av tigerkosedyr som selvfølgelig alle var en familie, med navn og det hele. Skal jeg fortelle hva de heter? Mr. M lo seg skakk av meg da jeg fortalte ham det... Dere skjønner: Først fikk jeg en stor tiger og en liten tiger. Navn? De fikk innlysende nok navnene Storetiger og Lilletiger. Fra der hadde jeg satt en standard, ikke sant? Og alle de påfølgende tigerfamiliemedlemmene måtte få navn etter størrelse: Mellomtiger, Kjempetiger, Minitiger x 2 (jeg hadde to like), Megatiger...you get the idea... Jeg høres ut som en fantasiløs liten unge ;)

Det er tilbud på blåbær på Rema nå (i hvert fall her i Trondheim): Løp og kjøp for 10 kr kurven! Selv om blåbær som er hvite inni ikke er ordentlige blåbær etter min mening, er de kjempegode - og det gjør ikke noe at de er giiigastore heller! ;)

Nå om dagen er jeg mer som en tiger i bur enn en tiger i jungelen: Jeg er bare sånn ca dødsfrustrert over å ikke kunne gå (for det er et eller annet betennelsesskit i beina mine, om dere husker), spesielt nå som jeg er tvunget til å sitte så mye stille og lese. Da trenger jeg små pauser med frisk luft og bevegelse, både for kropp og tanker. Når jeg går får nemlig hodet fri også, og jeg kan få pensumfri ved å høre på lydbok (fremdeles A Song of Ice and Fire-serien, men jeg har ikke rukket å komme noe lengre).

Hell i uhellet kan jeg i det minste spinne (som merkelig nok fungerer helt bra) og trene overkropp, så det går i det for tiden. Okay, det er en mulighet for at jeg tok en ørliten runde med markløft i går. Bare bittelitt, altså - jeg lover... ;)

TRENING MANDAG, TIRSDAG, FREDAG, LØRDAG, MANDAG:

Diverse spinningtimer av varierende type, med varierende varighet og varierende pulshøyder.

Et par ganger har jeg havnet i tåkeheimen av skyhøye hjerteslagfrekvenser, mens andre ganger har jeg tatt det mer med ro. Felles for alle timene: Etterpå ser det ut som om noen har dyppet meg i en veldig stor tilitersbøtte (hehe) - så svett er jeg! Jeg sier det igjen: De som ikke svetter på spinning er merkelige dyr...

Ooogså har jeg trent litt styrke her og der, men jeg har ikke vært så flink til å skrive den opp.

TRENING SØNDAG:

Litt diverse styrke:

• Markløft: 6 x 60 kg, 6 x 70 kg, 6 x 75 kg, 6 x 80 kg (Alt med smal beinstilling, noe som jeg ikke har gjort på evigheter. Det kjentes også superlett, som er merkelig med tanke på at jeg ikke har trent bein - og enda mindre mark - på UKEvis! Og, Elin: Du er flink til å få meg til å føle meg som superwoman med komplimentene dine;)
• Benkpress: 3(+2) x 42,5 kg, 4(+1) x 42,5 kg, 5(+1) x 40 kg, 4(+2) x 40 kg (Repetisjonene i parentes fikk jeg litt hjelp til...)
• Enarms kabelroing: Husker ikke helt, men det var i hvert fall 3 sett med 5 repetisjoner hver.
• Cable cross (for øvre rygg/bakside skulder): Samme som over.
• Stående skulderpress med manualer: Og her...

Samme (skitne) joggebukse - ny singlet og ny kroppspositur.

Jeg så forresten et merkelig syn på lørdagens spinningtime: En jente kom inn en ti minutters tid etter timen hadde begynt (noe som for seg er litt småmerkelig på en time som bare varer i 40 minutter) og innstallerte seg på sykkelen ved siden av meg. Styret stilte hun så høyt at det så ut som om hun sto på en trappemaskin, og hun tråkket konstant i halve tempoet eller ute av takt med musikken. Hun hadde langermet genser på seg, og jeg skottet stadig bort på henne fordi jeg ikke kan skjønne at noen orker det på en spinningtime (hallo, varmt much?), og da la jeg plutselig merke til at det jeg hadde tatt for å være treningstights faktisk var svarte jeans. Etterpå ble hun sittende i ved bordene i resepsjonsområdet og fikle med pcen sin i flere timer (ja, hun satt fremdeles bak meg i de samme klærne da jeg skrev denne delen av innlegget). En mystisk person... ;)

Noe av det jeg savner mest nå er å bake og kokkelere: Min kjæreste hobby ♥ Jeg har jo ikke tid til å bruke så mye tid på det nå om dagen, men jeg klarer alltids å finne en unnskyldning her og der. I går var jeg for eksempel pent nødt til å lage sjokolade - man må jo ha noe godt til lesinga, ikke sant? ;)

Disse peanøttsjokoladene har jeg siklet på i flere dager, helt siden jeg så dem på Silje sin blogg (som er veldig fin!). Jeg endret litt på oppskriften og brukte det jeg hadde for hånden, så her er min versjon. Og, du? De er veldig gode! :)

Peanøttsjokolade

Adaptert fra Siljesreise

• 30 g kokosolje
• 2 ts sukrin
• 5-6 dråper stevia dark chocolate
• 30 g peanøttmel
• 2 ts kakaopulver
• 1 ts mesquite (valgfritt)
• en stor klype salt (eller to;)

Smelt kokosolje og sukrin i mikrobølgeovnen (eller i en kjele, om du ikke har mikro). Det er lettere om kokosoljen ikke er i én stor klump, men heller er hakket opp i mindre biter. Bland inn de øvrige ingrediensene, hell i former og la stivne i kjøleskapet.

Så godt - så enkelt: Vips har du lesesnacks!

Jeg har forresten fått meg iPhone. Aner vi enda et distraksjonsmoment fra lesinga? Beklager...dere må være veldig lei av å høre meg skravle om eksamen nå, men hold ut - det er "bare" 19 dager igjen til tigeren får sommerferie! ;)

Nei, nå har jeg skrekkelig dårlig samvittighet over å blogge i stedet for å lese. Vent litt - det er ikke dårlig samvittighet engang - det er skikkelig stress ispedd en anelse målrettethet (faktisk). Kjør på, Vilde! Halvannen lesedag igjen til det braker løs (eller kanskje heller; stillheten senker seg) med første eksamen: Ingen tid å miste!

Hva er ditt favorittdyr?

Siden jeg "må" ha noe å spørre dere om og "utfordre" hjernene deres med, slik at dere ikke sovner...

μ

^-^

Dette innlegget (med unntak av klaginga mi) er dedikert til ei helt spesiell jente som tok kontakt med meg for et par dager siden. Du vet selv hvem du er :)

Jeg kan ikke ta æren for denne overskriften selv, da jeg fant sitatet i jernhelse-Martes innlegg. Jeg lånte det nå i alle fall, fordi jeg synes det er veldig fint. (Håper det går greit, Marte?)

Jeg befinner meg altså i denne stillingen i dag. (Vel, mesteparten av tiden har jeg sittet ved skrivebordet mitt, som du får se om du snur bildet mot høyre - ok, kanskje ikke, men det er i hvert fall der det befinner seg i virkeligheten.)

Har jeg ikke pyntet med og veggen fint for å feire nasjonaldagen? Halve pensum i cellebiologi er klistret opp på veggen (resten har jeg ikke rukket å skrive ned, og jeg innser at jeg ikke har tid til å gjøre det før eksamen om 5 dager...uæææ...) og jeg er iført eksamensuniformen joggebukse og singlet (som fullt mulig er mitt standardantrekk ellers også...). Regnet høljer ned i Trondheim (overraskende nok) for første gang på lenge, men jeg er egentlig fornøyd med det: Da er det i det minste litt enklere for en apekatt som meg å sitte inne hele dagen! ;)

Det ble ingen pølser på meg i dag (ikke at jeg VILLE ha noen, for jeg er ikke noen pølsejente;), men dette kan vel nesten regnes som det: Hjemmelaget kyllingleverpostei, omtrent som i denne oppskriften, i lompe, med dijonsennep og ketchup.

Det er skikkelig, skikkelig godt - jeg lover - og lever er supersunt! Likevel: Å lage leverpostei er noe av det EKLESTE man kan gjøre, og jeg er glad jeg kunne skyve håndteringen av rå lever over på mr. M. Det er ikke ofte jeg friker ut av mat (eller andre ekle ting, for den saks skyld), men denne gangen kan det være jeg hylte opptil flere ganger (noe som skjer svært sjeldent) og grøsset med hele kroppen... Litt "pyse-jentete" kan man vel få være iblant ;)

Angående tittelen på innlegget: Jeg har ikke tenkt til å komme med en masse "dype" tanker om kropp, helse og fitspo denne gangen, for har både jeg og andre plukket fra hverandre til den minste detalj i det siste ;) I stedet kan jeg fortelle om hvor viktig glede er for meg. Selvfølgelig er glede viktig, det vet jo alle, men ta for eksempel trening: Mange klarer å trene for å få ut frustrasjon, og klarer å overføre sinne til energi til å løfte tungt eller løpe langt. Er jeg sint, frustrert eller lei meg blir jeg nærmest immobilisert og får ikke til noen ting: Jeg gir opp.

Prøver jeg å konkurrere med noen, enten det er andre eller meg selv, i et eller annet, blir jeg irritert og frustrert. Noen ganger er jeg usikker på om jeg har konkurranseinstinkt eller ikke, men konklusjonen er nok at jeg har det: Jeg kan henge meg veldig opp i å skulle være alt fra flinkest i noe til å være mest stakkarslig og selvmedlidende.

Har det positiv innvirkning på meg eller noe jeg gjør? Nei. Niks. Nope. Egentlig liker jeg jo ikke å konkurrere i det hele tatt, så hvorfor jeg skulle finne på å gjøre det er utenfor min forstand. Blir jeg fortalt at jeg er på en bestemt måte, eller innbiller jeg meg at noen andre mener jeg burde være slik, da protesterer jeg med alt jeg har og vil være motsatt. Skal jeg gjøre noe, må jeg gjøre det for meg og ingen andre.

Det blir alltid tusen smådesserter og kosemåltider når jeg sitter sånn og leser (jeg reiser meg opp sikkert hvert tiende minutt for å sjekke skapene), her med cottage cheese, pakistansk mango, tørket banan, gojibær og cashewnøtter.

Har du ikke smakt pakistansk mango før - gjør det nå! Enda søtere, saftigere og bedre enn vanlig mango!

Til syvende og sist er rett og slett at jeg er nødt til å gjøre alt på glede, samme hva det dreier seg om. Jeg kan ikke løpe med aggresjon som drivstoff. Jeg kan ikke lese med sinte-tanker i hodet. Og jeg er sikker på at dagens kake (for jeg må da gjøre mitt for å feire landet vårt i dag) ville blitt totalt mislykket om jeg bakte den på trass.

Jeg er også overbevist om at jeg lærer meg pensum mye bedre når jeg synger til musikken jeg hører på, til tross for at lesinga kanskje går litt treigere ved multitasking av diverse grad. Hvem kan unngå å bli glad når man nynner til Disneysanger? (Vær så god, hvis noen vil ha den: Min spotifyspilleliste med et lite utvalg av de (etter min mening) beste Disneysangklassikerne, som har gått rundt og rundt de siste dagene.) 

Jeg baker kake og blogger. Selv om det er eksamensperiode. Andre klarer kanskje å sitte på lesesalen hele dagen og konsentrere seg dypt. Jeg klarer det ikke - og det betyr ikke at jeg er dårligere av den grunn. Nei, da gjør jeg heller det som gjør meg glad enn å bli frustrert og oppgitt av å forsøke å konkurrere med dem! ;)

Jeg vil være glad i meg selv for det jeg kan gjøre som meg, med mine forutsetninger - ikke fordi jeg prøver å etterligne noen andre, verken i oppførsel, prestasjoner eller utseende.

Don't worry, be happy!

Hva er din favoritt-Disneysang og -film?

Jeg tror ikke jeg klarer å velge én sang (flott av meg å tvinge på noen et spørsmål jeg selv ikke klarer å svare på...), men jeg vet i hvert fall at The Lion King klart er favorittfilmen!

μ

^-^

Det var alt jeg ville si: Tusen, tusen takk for alle de flotte kommentarene dere tar dere tid til å legge igjen hos meg ♥

Jeg har dessverre ikke kapasitet til å svare på alle nå som det er eksamensperiode, men det betyr ikke at jeg setter mindre pris på dem av den grunn. Disse dagene er "litt" tunge for meg, med småskader, eksamensstress og altmuligannetstress - da lyser småvink, avhandlinger og oppmuntringer fra dere opp. Mer enn jeg tror dere aner.

Jeg oppfordrer forresten alle til å lese gjennom de mange vakre ordene i kommentarfeltet her: For min del er det i hvert fall enorm terapi i å lese andres tanker, erfaringer og opplevelser. Tenk på all tiden som er brukt på å skive slikt til lille meg. Dere fortjener så mange millioner, trillioner takk for smilene, lattersnøftene og tårene dere fremkaller ♥

En fancyfancy brunsj (som jeg skulle vist fram for lenge siden) startet med peanøttblondies. Til frokost?!? Oh, yes! Jeg spiste halvparten mens den fortsatt var varm og med konsistens som myk karamell (fordi det er fysisk umulig å la være).

Resten puttet jeg i fryseren en liten time, slik at den ble fastere (og kanskje jeg tinte opp et par laksefileter i samme slengen med den varme kaken...) og danderte på en pentallerken (med roser), toppet med eplesirup à la S i tillegg til noen basilikumblader (mest for pynt, og litt fordi basilikum er godt med nesten alt!).

En ekstra takk sender jeg til mine beste venninner, som lyser opp i de mørkeste stunder - selv når jeg ikke trodde det var mulig eller at jeg i det hele tatt fortjener det (dere vet selv hvem dere er, håper jeg).

Fredagskvelden som ble tilbragt med Asta: Sushi innkjøpt fra Sabrura (verdens kuleste navn på et norskt sushisted - tok du'n?) og den hittil største fluffeporsjonen sett av våre øyne. Før jeg dro ut for å møte henne var jeg trøtt og lei, men resten av kvelden var jeg i strålende humør. Ekte venninner har den effekten ♥

Håp og ønsker for fremtiden, både den fjerne og den nære; som sommeren med skyr-pannekake-fluff-buffet (med smågodt på toppen?) og evigvarende dype og lette samtaler. Eller hva Asta, Kristine og S? Og frøken E: Vi må jo ta igjen bananpannekaker for et helt år, nå som du skal forsvinne til høsten! Vi har litt av en jobb foran oss ;)

Californiaroll med rogn av flyvefisk, laks, avokado, sukkererter, philadelphia og wasabi.

Californiaroll med laks, avocado, marinert gresskar, agurk philadelphiaost, wasabi, flambert tunfisk, gomae, sesamsaus, tempuraflak og noriflak. (Puh!)

Futomaki med krabbe, laks, wasabi, japansk omelett, marinert gresskar, oshinko, agurk og sesam.

Californiaroll med jordbær, fritert scampi, eple, philadelphia, avocado og cashewnøtter. Asta og jeg var enstemmige om at dette var den klart beste!

Den siste takken for i dag må sendes til mr. M, som gjør hverdagene mine levelige ved å være på facebookchat'en hele dagen, nå som vi ikke har så mye tid til å være sammen - og hører på klagingen og holde ut med de små anfallene og innfallene mine. Han som sover ved siden av meg hver natt og holder demonene på avstand ♥

Mr. M i Central Park i sommer (som jeg har vist fram en gang før), i min strek. Det er lov til å være stolt av det man har, er det ikke?

Sentimentalt klissesnakk ispedd mange hjerter på en søndag. Ja, hvorfor ikke? Jeg ønsker dere en nydelig kveld, alle dere nydelige skapninger ♥

μ

^-^

Jeg har skrevet om dem før, men følte at innlegget trengte en liten oppfriskning: Verdens (virkelig, jeg lover - nesten) beste bananpannekaker fortjener jo ikke noe mindre enn det beste! Disse har blitt nytt utallige venninnekvelder - eller "tirsdager" som vi kaller det. Etter tradisjonen med å samles hver tirsdag, lage bananpannekaker og se på frustrerte fruer, er hvilken som helst slik dag en "tirsdag" ♥

Oppskriften er omtrent passe til tre personer (det vil si jeg pluss to litt mer småspiste), etter min erfaring, men det er en "ca-oppskrift". Med andre ord må du prøve deg fram til den smaker godt og er passe tykk (som tynn grøt).

Verdens beste bananpannekaketårn

• 5 dl melk (eventuelt vann)
• 3 egg
• 3-5 godt modne bananer, most (desto mer banan i røra, desto bedre pannekaker)
• ca 200 g havregryn
• ca 60 g grovt mel
• 3 ts bakepulver
• 1 ts salt
• 3 ss sukrin eller splenda (etter smak)
• 1 1/2 ss kanel
• 1 ss kardemomme
• vaniljeessens
• evt litt ingefær og nellik

1) Bland sammen alle ingrediensene, og la gjerne røra stå og svelle litt. (Har du ikke tålmodighet eller tid, kan de stekes med én gang;)

2) Stek pannekaker!

Serveringsforslag:

• Smør og brunost (og kanel)
• Kesam/Cottage Cheese og syltetøy (hjemmerørt er best!)
• Sitron og sukker/sukrin/splenda (min barndomsfavoritt på pannekaker og vafler)
• Honning og kakao (må prøves av alle, minst én gang - det er en betingelse for at dere får lage disse!)
• Honning og peanøttsmør/cashewsmør/mandelsmør/kokossmør (om mulig enda bedre enn punktet over)

Jeg sier som S: Lag. Pannekaker. NÅ!

Jeg utfordrer deg: Gi meg en pannekakeoppskrift som slår denne!

μ

^-^

Åh, ja, jeg vet - for en utrooolig oppfinnsom, original og passende tittel... Er det noen som aner bitterheten i stemmen min, for altså; jeg tror jeg holder på å bli gal. I hvert fall føles det sånn, her jeg sitter innesperret i time etter time og hører på pc'en min som av en eller annen irriterende grunn har begynt å bråke noe helt forferdelig de siste ukene. I dag har det vært den nydeligste og mest sommerlige dagen i Trondheim hittil i år, tror jeg; "varmt" i lufta, strålende sol, vindstille... Alt jeg vil er å gå ute og kjenne den friske lufta, se løvet sprette og blomstene gro.

Det kan jeg imidlertid ikke, for hva har jeg klart? Jo, å få vondt i beinet - igjen. Ikke vet jeg hva som har skjedd, men jeg har en anelse om at det kan ha noe med alle kilometerne jeg trasker på asfalt hver dag. Noe særlig løping eller styrketrening på bein har jeg ikke gjort, så det er lite sannsynlig at det er grunnen. Smertene kommer etter jeg har gått noen få hundre meter, og starter bak i knehasen før det sprer seg ned i leggen og opp på framsiden. Det tar en stund før det går over etter jeg er i ro igjen, og det blir på en måte hovent - i hvert fall hvis jeg har gått for langt. Jeg er verken hypokonder eller noe god på selvdiagnostisering, så kanskje noen der ute kan overta de rollene for meg: Er det noen som har noen anelse om hva dette kan være?

Sykle kan jeg heldigvis gjøre, for ellers ville jeg vært totalt låst til leiligheten. Problemet er bare at sykkelen min er litt skranglete: Bakhjulet er skeivt, og jeg har ingen eikenøkkel eller hva man nå enn trenger for å fikse det opp. Siden hjulet er skeivt, skraper det borti bakbremsen på kvarte runden, og da går det treigt og tungt å sykle. Løsningen min: Å koble ut bakbremsen. Det er kanskje ingen holdbar og smart løsning (jeg tror ikke min supergrundige reparatørpappa hadde godtatt den, med andre ord), men det holder for å få meg småturer til byen, enn så lenge ;)

Er jeg først lenket her, får jeg gi meg selv litt ekstra kos. Hva snakker jeg om da (1000 poeng til den som gjetter riktig)? Nettopp: Matlaging! Med kjøkkenpusling og litt ekstra god, sommerlig mat blir det meste bedre :)

Til litt sen lunsj i går stekte jeg en pakke kyllingkjøttdeig (som heretter heter "lylling" her i huset - ikke spør hvorfor...), og tilsatte en halv boks kokosmelk (fullfetts, selvfølgelig), parmesan-hvitløk-popcornkrydder, hvitløkspulver (keep away from meg, lizzm) og estragon. Kyllingen spiste jeg med halvannen porsjon av hjemmelaget pasta à la Kristine (jeg har dilla - takk, jenta mi!) og diverse salat. Sommerlig, og meget godt, om jeg får si det selv :)

Aldri kjøp lett kokosmelk! (Jeg kan ikke forby dere det, men jeg kan i det minste fraråde, hehe.) Den er nemlig bare tynnet ut for å bli lettere, og du betaler dermed for ekstra vann. Nei, gå heller for "ekte vare" og bruk eventuelt litt mindre om du er redd for kaloriene. Dessuten er fullfettsversjonen mye bedre og fyldigere, i tillegg til at kokosfett (så vidt jeg vet) er sunt. Win-win-win!

Dessert av keso+frysetørket banan+gojibær+tranebær+cashewnøtter+kanel.

Og kakao - det kan drikkes året rund. Det beste er jo klumpene, vet dere vel. Når man finner en slik en er det en skikkelig skatt! (Jeg rører aldri pulveret ordentlig ut, slik at jeg er sikker på å finne klumper på bunnen. Barnlige gleder.)

Og de siste bitene av hjemmelaget Bounty, inspirert av Elin sine, men med min egen vri. Nom!

Jeg håper dere tar ansvar og er ute og nyter været for meg! ;)

Favorittsommermat?

Min må være salat med alt mulig rart godt og mammas hjemmelagde focaccia (verdens beste!). Eller hjemmelaget pizza stekt på pizzasteinen på grillen! Og raclette i utekroken ved peisen på hytta :)

μ

^-^

Jeg er ikke en person som mister besinnelsen. Ikke ofte, i hvert fall. Iblant kan det likevel dukke opp småting som får mitt indre til å koke og syde, så mye at det nesten bobler over. Som regel er dette i etterkant av en konfrontasjon av et eller annet slag (som når jeg blir overkjørt av en vanskelig kunde, eller noe i den dur), når jeg tenker over hva jeg burde ha sagt, for når det hele pågår blir jeg sittende stum og hjelpeløs, med tårer i øynene... Ja, jeg er "litt" pysete, og er ikke så rask til å tenke ut motreplikker eller gode argumenter der og da ;)

For et par dager siden var jeg imidlertid glad for at jeg ikke kunne rope ut tankene mine til dere uten å skrive dem ned først, for da er jeg sikker på at både det ene og det andre hadde kommet feil og litt for hardt ut. Jeg vet jeg har snakket endel om det kommende temaet i det siste (som her), og det samme har min beste S i enda større grad, men bær over med meg for denne gang, for her kommer det igjen: Nemlig påvirkningskraften bloggere har når det kommer til leserne sine, på godt og vondt.

Og så kommer illustrasjonene, da... Jeg må innrømme at det føles litt teit å alltid bare ha matbilder strødd utover det hele, men det er nå det jeg har: JEG er absolutt ikke fotogen, og å legge ut bilder av meg selv vil i 9 av 10 tilfeller føles skikkelig tåpelig og taperaktig. Ikke er jeg spesielt flink til å ta bilder, og ei heller gidder jeg å drasse med meg kameraet overalt (og nå i eksamensperioden er jeg ikke så mange andre steder enn hjemme, på skolen og treningssenteret uansett). Deeerfor blir det nok en bildekavalkade fra lørdagsfrokosten min ;)

På lørdagskvelden var jeg innom fotballfrues blogg. Jeg følger henne ikke fast, men jeg er innom der sikkert et par ganger i uka eller så og blafrer raskt gjennom de siste innleggene hennes. Let's face it - hun har jo det tilsynelatende mest perfekte livet: Fotballspillermann, et stort, hvitt hus, et "walk-in closet" fullt av sko, et nydelig ansikt, en liten, nett kropp... Hennes liv er absolutt ikke det jeg trakter etter, men likevel er jeg merkelig fascinert av henne, og jeg er sikkert ikke den eneste(?). Jeg liker bloggen hennes godt, fordi det er så mange pene bilder der, og hun legger jo ut endel interessante oppskrifter iblant (som jeg lar meg inspirere av, selv om jeg ikke bryr meg en døyt om lchf-kostholdet hun følger).

Denne gangen fant jeg oppskrift på bringebær- og jordbærsorbet (som for øvrig så veldig god ut), bestående av 170 g bringebær, 50 g kesam, 2-3 ss kremfløte og 2-3 ss fun light jordbær, noe som vil gi et energiinnhold på knappe 200 kcal - helt ok for et lite mellommåltid eller snack, men så absolutt ikke nok som et måltid i seg selv, samme hvor lita man er. Det som fikk frustrasjonen til å velle opp i meg var påskriften hun hadde lagt til først: "Dette er til 1 person (det var i hvert fall så mye jeg lagde til meg selv her om dagen, men da var jeg ganske sulten)". Grunnen til at dette lagde så voldsomt opprør i meg er at jeg vet at det er veldig mange der ute som lot seg påvirke i feil retning av å lese om hennes "100 g Cottage Cheese og lettsyltetøy som frokost etter milelange morgenløpeturer". Dette er jenter jeg kjenner og bryr meg helt enormt mye om.

Spesielt har Norges toppblogger (med oppmot 100 000 lesere daglig) slik enorm påvirkningskraft fordi hun når ut til så mange, og fordi så mange ser opp til det "perfekte" livet hennes. Hvilke tanker setter nå dette i hodet på jenter som ikke vet bedre? Har flere altfor unge jenter som sitter med øynene klistret til pc-skjermen nettopp fått enda et stort dytt mot å stupe ulykkeligheten?

(Jeg mener virkelig ikke å henge ut vakre Caroline nå, og hvis du skulle lese dette - noe jeg ikke tror du kommer til å gjøre - vil jeg gjerne få si at du har en nydelig blogg og virker som en utrolig flott jente!)

Jeg fant kirsebær i fryseren, og tenkte som så: Kirsebær og sjokolade er en uslåelig kombinasjon. Deretter kom jeg på at kirsebær og vanilje også er utrolig godt...

Og hvorfor ta "enten eller" når man kan få "både og"? Jeg konkluderte med at kirsebær-vaniljefluff (med blåbærsyltetøy og keso på toppen) og sjokoladepuddinggrøt (med bringebær) var tingen. Og det var det :)

Jeg personlig har aldri blitt påvirket slik av fotballfruebloggen, fordi jeg fant den etter at jeg hadde tatt mer til fornuft og lært meg å være mer selvtenkende (ikke fullt så lettpåvirkelig), men jeg har selv fått kjenne hvilken virkning blogger kan ha på mental og fysisk helse til en usikker jente.

Det er ikke bare toppbloggerne som påvirker med sine ord, tanker og bilder. Jeg har slukt mye rått selv, spesielt når det gjelder periodisk faste, som nå har vært i vinden ganske lenge. Hvor mange ganger har jeg ikke sett innlegg som skryter av de "kjempestore" måltidene vedkommende kan spise når hun følger disse prinsippene (legg ved et bilde av "en hel boks mager kesam og 5 g mandler")?

Hva med disse "spisedagene" eller "frimåltidene", hvor "lagrene skal fylles opp"? Jeg ser syltynne jenter på grensen til magre som har "frimåltid" en gang eller to i uka: Vær så snill å ha "frimåltid" til hvert eneste måltid, hver eneste dag, tenker jeg, legg bort denne opphengtheten i å etterligne spisemåten til en fitnessutøver - det er ikke slik du får et friskt sinn i en frisk kropp. "Spisedagene" fylles med "å skeie ut" med eggehvitefluff toppet med en neve bær.

Eller ta 24-timersfasten som er så poppis nå. For et fullstendig friskt menneske uten spor av anstrengt forhold til mat kan nok dette være en grei og ufarlig måte å skape et totalt kaloriunderskudd i løpet av en uke (men det er ikke dermed sagt at jeg mener dette er en god idé, for det gjør jeg absolutt ikke - jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste om konseptet for første gang). For majoriteten (av det treningsblogglesende folk, som jeg vil anta er de eneste som kunne finne på å gjrøre noe sånt) vil dette være noe av det dummeste man kan gjøre. Det skal ikke mye til for å se hvor likt det er kampen som spiseforstyrrede mennesker utkjemper med seg selv (og andre) om å holde ut lengst mulig uten mat.

Kirsebær vil av en eller annen grunn ikke fluffes ordentlig, og blir mye mer flytende enn andre bærfluffer. Kanskje det er noe jeg gjør feil... Uansett smaker det godt. Skikkelig sure kirsebær!

Det er ikke bare konkrete matmengder som kan påvirke usunt - det er ofte holdninger som får hodet mitt til å verke mest: Det er altfor mange som snakker om å unne seg noe "med god samvittighet" (som for eksempel smågodt på en lørdag), som om man i utgangspunktet ikke hadde fortjent det. Dessverre har jeg altfor mange lignende eksempler. Kjære deg, samme hvem du er: DU fortjener alt godt. DU fortjener å være god mot deg selv.

Det gjør direkte vondt i brystet mitt når jeg ser dette. Jeg er så takknemlig for at jeg med tiden har "vokst opp" og (stort sett) klarer å sile disse inputene for hva som virkelig er usunne tendenser. Jeg tenker på alt S skrev om denne bloggsjangeren og hvordan absolutt alt kan misbrukes. Likevel håper jeg på å være en sunnere motvekt, og i motsetning til hva du har konkludert med, S, tror jeg ikke det er galt å drive en slik blogg, på tross av at det finnes mange skrekkeksempler. Nå skal jeg ikke prøve å leke bedreviter og tro at jeg med min blogg er så mye bedre enn "alle andre". Jeg mener heller ikke at jeg sitter med retten til å dømme hva som er rett og galt. Alt jeg kan komme med er mine personlige synspunkter.

Det siste jeg vil si (for i dag), er at "min misjon" med denne bloggen heller ikke er "å være en slik motvekt", selv om jeg håper den heller er det enn et bidrag til galskapen. Nei, grunnen til at jeg fortsetter å blogge er at det gir meg så eventyrlig mye glede: Etter jeg startet har jeg følt at livet har mer mening, samme hvor klissete og tåpelig det sikkert høres ut ;) Endelig får jeg brukt kreativiteten min; jeg kan skrive, tenke, filosofere, kreere... LilleMy-bloggen er aller mest til fordi en 22 år gammel, litt usikker, litt småsosial, litt gal, litt mørk og emosjonell, litt happy-go-lucky, litt wanna be-kunstnerisk jente ved navn Vilde Sofie har behov for den. Jeg ønsker ikke å legge altfor mye dype meninger i noe som bare er fint som det er :) Det blir litt som diktanalysene på ungdomsskolen, hvor alt skal plukkes fra hverandre og tolkes ned til hver minste detalj. Det er vel ærlig talt ikke nødvendig, er det? ;)

At jeg har fått en hel haug av nære og fjerne venner etter å ha begynt å blogge, er bare en enorm bonus. (Hadde noen fortalt meg, den ekstremt stille og forsiktige jenta, for et par år siden hvor mye jeg skulle åpne meg for "verden" og at jeg skulle bli kjent med så mange flotte mennesker som faktisk liker meg, hadde jeg aldri trodd på det!)

Jeg er glad i dere, jeg ♥

μ

^-^

(Alt høres kulere ut på engelsk.)

Jeg tror faktisk aldri jeg har brukt oppskriften jeg skal skrive om direkte i tittelen på et innlegg før, men "en gang må vel være den første"? Enkelt og greit: Her følger oppskriften på en nydelig ostekake som jeg bakte til gårsdagens bursdagsselskap for femåringen Celine og toåringen Storm. Jeg tok utgangspunkt i denne oppskriften og sunnifiserte den på bestilling. Forrige helg testlagde jeg den for å være sikker på at den skulle bli bra (jeg får jo litt prestasjonsangst når jeg skal levere til fintfolk) - og jeg tror med visshet jeg kan si den ble bra, da jeg spiste opp hele på under ett døgn...

Ostekake med innslag av sjokolade

Bunn

• 100 g mandelmel (ikke fettredusert) eller malte mandler
• 100 g havregryn
• 3/4 dl sukrin/splenda (jeg bruker nesten bestandig en 50:50-blanding, for da synes jeg det blir best)
• 1 stor ss smør (eller margarin, kokosolje eller annet fett som du vil)
• 1 stor ss kesam
• 1/2 ts kanel
• en klype salt
• noen dråper vaniljeessens (valgfritt, men anbefalt)

Fyll

• 1 boks (300 g) kesam
• 1 pakke (200 g) Philadelphia light 
• 1 1/2 dl sukrin/splenda (som over bruker jeg 50:50 av hver)
• 3 egg
• noen dråper vaniljeessens
• noen dråper sitronsaft
• nugatti, sjokoladebiter eller noe annet sjokoladesmakende

Kna sammen ingrediensene til bunnen, og press den ut i en springform. Jeg brukte en som er 20 cm i diameter. (Jeg pleier å klemme fast et stykke bakepapir over springformbunnen, slik at det blir enklere å overføre kaken til et fat når den skal serveres.)

Bland fyllingrediensene sammen til en jevn røre, gjerne med miksmaster eller kjøkkenmaskin. Hell fyllet over bunnen.

Til bursdagen i går stakk jeg deretter rett og slett ned biter av mørk sjokolade, som jeg "swirlet" til når de hadde smeltet litt i ovnen. I det første forsøket mitt, altså forrige helg, lagde jeg min egen "proteinnugatti" av 10 g kakaosmør, 10 g kakaomasse, 10 g sjokoladeproteinpulver og litt stevia dark chocolate, og det er denne versjonen som er avbildet under. Det går selvfølgelig an å lage kaken uten sjokolade også (men vi vet jo at sjokolade hever det meste, gjør vi ikke?).

Stek kaken ved 180ºC i 20-25 minutter. Den vil være veldig løs og skjelvende i midten, men når den kjølner, vil bli fast og kremete. Avkjøl til romtemperatur før du putter den i kjøleskapet (hvis ikke du er utålmodig som meg og putter den i kjøleskapet mens den fortsatt er varm, og dermed risikerer å varme opp alt som er av melk og pålegg;).

Tilbake til (det vi si åpne for første gang i dag) bøkene! Førsteprioriteten har jo selvfølgelig vært sove "lenge", beintrening (som utrolig nok var fin), sol og kjempefrokost :)

Håper det står bra til med dere, denne første søndagen i mai!

μ

^-^

Hvis du noen gang er i tvil om du kommer til å klare det du har satt deg fore, kan du ta en titt på han her, og la deg inspirere av hva som faktisk er mulig. Kan han oppnå det han har gjort, greier jeg å komme meg gjennom eksamenslesinga. Kanskje. (Eventuelt kan du la deg demotivere av at du aldri kommer til å klare noe lignende. Neida.)

Jeg lover at dette blir et meget kort innlegg, i ekte "jeg skal rekke å lese de resterende sidene før jeg stikker ut for å handle bursdagsgaver og kakeingredienser til i morgen"-ånd, så i dag får min "leserskare" klare seg med følgende:

I dag har jeg jogget en meget rolig tur "rundt dammen" her, det vil si ca 7 km (og jeg slengte også med en tur opp sykkelheisbakken, og det er jeg fornøyd med, på tross av at det gikk så sakte at jeg hadde kommet fortere opp gående;). Gårsdagens trening utgikk, da nakken min ikke er helt grei, og det ikke er så deilig når jeg spenner hele kroppen for å løfte ;)

Etter frokosten installerte jeg meg på gulvet for å tøye (for å etterligne Asta som tøyer på lesesalen), men jeg konkluderte med at jeg ikke klarte å lese ordentlig i den posisjonen, derfor flyttet jeg meg til skrivebordet ganske raskt igjen. Jeg kommer aldri til å bli myk som en turner... Jeg pleier ikke å ha på meg skjorte når jeg sitter hjemme og leser - det var kun fordi mr. M har besøk fra og med i dag og ut helga, og jeg ville gjøre et nogenlunde godt inntrykk (det vil si ikke gå i skitten joggebukse). Jeg liker å gå i bare strømpebuksa, ja. Shortsen kom på før besøket kom, men nå har jeg visst "blottet" rumpa for "hele" verden, så da er det vel ikke så farlig, hihi ;)

Frokosten ble forresten to gulrotpolarbrød (kjøpt i Sverige) med makrell i tomat (på tube, selvfølgelig), keso med oliven og feta (anbefales!) og egg. Jeg var flink og spiste plommen (den er jo så næringsrik og bra for deg), selv om jeg egentlig ikke liker den med mindre den er totalt bløtkokt.

Alt skjer foran dataen om dagen. Alt.

Bananfluff til dessert. Den er best med sjokoladekasein.

Chocoritesjokolader, siden det er fredag. Nei, jeg nekter meg ikke godsaker i hverdagene heller, men disse har jeg lagt en begrensning på, slik at jeg ikke skulle spise opp alle fire boksene på to dager... Og, nei, jeg spiste heller ikke bare to. Ei heller har jeg drukket bare en kopp te, snarere 2 liter. Minst!

(Trenger du musikk å konsentrere deg til anbefaler jeg denne lista, som jeg har har hørt meg lei på de siste dagene;)

Over og ut.

μ

^-^

I går natt drømte jeg at jeg tok pull-ups, og at jeg før sommeren måtte skrive ferdig en masteroppgave som jeg ikke engang hadde begynt på. Det er ingen tvil om hva som står i hodet mitt for tiden, er det vel? ;)

Jeg har heldigvis ingen masteroppgave å skrive ferdig, men jeg har derimot mange eksamener å lese til. Likevel er førsteprioritet når dagen starter: Trening! Uten det fungerer jeg ikke. Jeg tar kritikken jeg fikk på forrige innlegg for å ikke skrive ned pyse-beintreninga mi fra lørdagen, så her kommer all trening fra de siste tre dagene, i antikronologisk rekkefølge. Først må jeg bare spørre: Er dere virkelig interessert i å lese dette? Jeg kan liksom ikke tro at det kan være spennende å lese loggen fra hver bidige trening, men om det er interesse for det, fortsetter jeg selvfølgelig ;)

TRENING ONSDAG:

Ørliten "koseøkt" på bein:

• Markløft: 5-5-5-5 x 75 kg (holder igjen for å ikke få vondt i kneet igjen - herregud, det må være mange uker siden sist jeg virkelig tok markløft!)
• Beinpress: 5 x 150 kg, 5 x 170 kg, 5-5 x 180 kg
• Leg extension: 10-10 x 50 kg
• Lårcurls på ball: 15-15
• Tåhev i smithmaskin: 10-10-10 x (+60) kg

TRENING TIRSDAG:

60 min Spin2

Som i påsken; på stengt senter med bare kremen av kremen med treningsglade og viktige folk! ;)

1 pull-up

Bare for å vise meg...

TRENING MANDAG:

Super styrkeøkt på overkroppen:

• Halvmark: 5-5-5 x 90 kg (holder igjen for å passe på knær og det som er)
• Benkpress: 6-5-4 x 40 kg (repspers på første!)
• Pull-ups: 6 x (-15 ) kg, 6 x (-20) kg
• Dips: 7-6 x (-15) kg
• Arnoldpress: 10-10-10 x 10 kg (repspers - og det betyr 12-kgsmanualene neste gang!)
• Franskpress: 10-8-5 x 18,5 kg
• EZ-curls: 10-10-10 x 18,5 kg

Jeg er kanskje litt for glad i salt. Spesielt sammen med søtt... Derfor var det ikke mindre enn perfekt at Hanne hadde med denne fantastiske sjokoladen til meg da hun tittet innom meg på jobb fredag kveld. (Hvor snill er det mulig å være?) Den smakte i alle fall helt nydelig (det vil si at mesteparten forsvant før jeg dro fra jobb - hey, jeg måtte jo smake - men litt ble spart litt til smaksprøve til mr. M og bildetagning).

Salt er ikke farlig, altså, så det er sagt - kroppen trenger salt, blant annet for at nervesystemet skal kunne sende signaler slik at du kan bruke musklene. Det er endel misforståelser ute og går angående salt. Noen som har hørt himalayasalt bli hyllet opp i skyene fordi det skal være så mye bedre for deg enn vanlig salt? "Høyt mineralinnhold", "det går ikke an å spise for mye av det, til forskjell fra vanlig bordsalt som bare er natriumklorid, kjemikalier..." - blablabla. Bare meningsløst babbel alt i hop. Skal jeg fortelle en "hemmelighet"? Himalayasalt er natriumklorid det også, og det er verken bedre eller verre for deg enn noe annet bordsalt. Det er riktignok veldig pent, da - for rosa salt er vel ikke til å forakte? ;)

Salt både i og på grøten (du kan se Maldonsaltkrystallene der?) - og i peanøttkremen. Du kan få si hva du vil, Asta, men salt i grøten er nam!

Speltlomper med brunost, cashewsmør, sukrin og en liten klype salt + mikrobølgeovn =  caramel au beurre salé-lomper...sukk...

Og forresten, som om det var noen nyhet: Maur i rompa, det har jeg. Jeg klarer jo ikke å sitte stille og konsentrere meg i fem minutter engang, men i går skal jeg si at det ikke helt var bare min "feil", for jeg fikk to veldig hyggelige telefoner (fra lillesøster og bestefar). Det går imidlertid ikke an å lese mens man prater og lytter oppmerksomt, i hvert fall er ikke det noe jeg er i stand til...

Det som derimot er min feil, er at jeg hele tiden må sprette opp for å lage meg noe godt å knaske på. Ikke lenge etter lunsj overmanner lysten meg, og jeg må lage en kopp kakao. Da må jeg jo ha noe å spise til, og dermed er havrepeanøttmarsipanenkulene i full gang med å lage seg selv. (Sorry, men jeg har visst ikke kontroll over bakehendene mine...) Peanøttmel, fullfetts mandelmel og havregryn i omtrentlig like mengder, pluss kanel, sukrin, stevia, en eggehvite og et par ss kesam (og selvfølgelig en klype eller to med salt). Gojibærene skulle ikke egentlig være med, men siden jeg først sto og gomlet dem ut av posen mens jeg blandet, kunne de få være med som pynt ;)

Okay, dette var et totalt meningsløst og rotete innlegg. Beklager så mye om dere har lest gjennom det, og sitter igjen med...ingenting. Jeg skal komme med noe mer meningsfylt en gang i framtiden kanskje, men det er så rotete og tullete hodet mitt er nå, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre av meg ;)

(Det jeg derimot vet er at jeg ikke kan snu meg mot venstre for å se på mr. M som sitter i sofaen bak meg. Jeg har gjort et eller annet med nakken min da jeg spente meg under beinpressen før i dag. Men, men - da får jeg bare snu meg mot høyre, da vel!)

Det som også er min "feil" som gjør at jeg ikke får lest, er at Asta og jeg var på skravle-strikke-kesotur til Sverige i dag! Nå ligger 6000 g keso trygt i kjøleskapet (og 6-700 g trygt plassert i magen min), i tillegg til rågflingor, energidrikker (alt er lov i krig, kjærlighet og eksamensperiode), masse nøtter, mozarella, sjokolade, riskaker, ... Jeg tuller ikke: Halvannen time har aldri gått så fort som turen hjem gjorde da jeg hadde henne å skravle med (det må sikkert ha vært god underholdning for resten av bussen, med tanke på hvor mye rart vi snakket om...). Og, ja, det er sant: Da vi ankom Trondheim igjen, måtte vi jo innom Rema og kjøpe det nye CC'en. Det hjalp ikke om vi allerede hadde kjøpt så mye at vi knapt klarte å bære det ;)

μ

^-^

I dag smiler værgudene til oss trøndere og wannabe-trøndere her i Trondheim (du er ikke den eneste som snakker om været, S!), og jeg smiler tilbake. Med denne eksamensperioden hengende over meg bør jeg gripe hver sjanse til å vri munnvikene oppover, for det er heller flere negative øyeblikk enn positive om dagen, for å si det sånn (eller hva mr. M?).

Jeg skulle blogge i går, og jeg skulle svare på kommentarene fra "Den store fettfrykten"-innlegget, men med tusner av sider å lese krever det fort timer og engasjement jeg ikke har til enhver tid nå. Lørdagskvelden proritertes heller til sofaen og mr. M, akkompagnert av Game of Thrones (som det også går i på lydbok om dagen), kake- og sjokoladeknasking og strikketøyet (det får meg til å høres ut som en gammel kjerring, jeg vet).

TRENING FREDAG:

Styrke på bryst og armer før jobb:

Jeg gidder rett og slett ikke å skrive ned øvelser og tall fra denne middelmådig pluss-treningen, bortsett fra:

Skråbenk med manualer: 11-10-8 x 16 kg

Altså nå pers på første og andre sett. YAY!

TRENING LØRDAG:

Styrke på bein:

Som over skriver jeg ikke opp tall og sånt, fordi jeg suuuger på beintrening. Knebøyen er fortsatt like elendig, men på strakmark kjørte jeg 80 kg på to av settene for første gang! Men hovedpoenget: Siden jeg skriver at jeg har trent bein - vet dere hva det betyr? At kneet mitt er i orden! (Det hjalp tydeligvis med heiskjøring i noen dager!) Noe som leder oss over på dagens trening...

TRENING SØNDAG:

ca 10,3 km løpetur med mr. M i sola (på omtrentlig 1 time og 3 minutter)

(med innlagt dopause på realfagbygget)

Jeg vet at 10 km er som et kakestykke for mange av dere, men jeg kan fremdeles telle på én hånd de gangene jeg har løpt en mil eller lengre (å spise kake, derimot, det slår jeg de fleste på). I forhold til meg selv er det derfor strålende! For å ytterligere understreke hvilken bragd det var, kan jeg også nevne at mp3-spilleren gikk tom for batteri etter de første 50 meterne, og jeg jogget derfor hele veien uten musikk. Hadde ikke løpeelskende mr. M (som er så snill å følge med meg i mitt snegletempo) vært der for å dra meg videre, hadde jeg sikkert gitt opp der og da, men jeg fortsatte, og det fungerte superbra med sola i øynene og fuglekvitter i ørene.

Løpeturen resulterte (utover godt humør) i:

Jeg får så skrekkelige blemmer på innsiden av føttene når jeg løper. Det kommer vel av at jeg ruller feil på foten (overpronasjon?), og det blir skikkelig vondt etterhvert. Det går bra om jeg husker på å teipe fast bomullsdotter for demping, men med ukevis mellom hver gang jeg finner på å løpe, glemmer jeg det fra gang til gang. Nå er jeg godt plastret, og halter på begge føttene. Det var ikke så lett å komme seg fra gåing til jogging etter dopausen, for å si det sånn.

Apropos dopausen... Er det noen andre (jeg regner med det) som til tider sliter med magen under trening? I min kropp trigges det i alle fall ofte en slags "fight og flight"-respons, og mitt beste forsvar er tydeligvis ikke et veldig effektivt et, for å si det sånn. Under trening kan jeg nesten med full garanti si at jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å slippe en aldri så liten (eller stor) fis. Ute på tur går det greit, men det er ikke så veldig gøy når jeg presser så hardt jeg kan for å få opp manualene i et ellers ganske så stille treningsstudio... Jeg kan for øvrig nevne at jeg promper ganske mye ellers også, men heldigvis har mr. M og jeg bodd sammen såpass lenge at vi ikke blir flaue av kroppslyder og -lukter (og det skal visstnok tas som et kompliment).

For å fortsette kavalkaden kan jeg også si at jeg har ekstremt stor produksjon av ørevoks (slik at det kan finne på å tette igjen ørekanalene om jeg er uheldig). Denne kroppen, altså... ;)

Jeg ser at illustrasjonsvalget til dette kroppsnakket var heller uheldig, men jeg kan love at det var en veldig god bananfluff med tykk peanøttkaramellsaus (proteinpulver med peanøttsmak, peanøttmel, salt, melk og stevia english toffee), bringebær og et kirsebær på toppen (ja, det er faktisk et kirsebær i midten der). Dette ble spist sammen med mikrobølgeovnseige lomper (med makrell i tomat, løvtynn baguetteskinke og Snøfrisk) og kakerester til dessert (en veldig god kake som skal blogges om en annen dag, ja).

Det skal sies at jeg egentlig hadde lyst på sjokoladegrøt (som har gjort et stort comeback de siste dagene), og kom meg til og med så langt at jeg kokte gryn slik at det var klart til å tilsette sjokoladeprotein og kakaopulver, lagde peanøttsaus til topping og hentet bringebær fra fryseren til pynt. Det som det viste seg at jeg ikke hadde, var imidlertid kakaopulver. Som et bevis på hvor lite som skal til for å vippe meg av pinnen og ned i et sort hull om dagen, fikk denne ørlille hendelsen meg nesten på gråten. Heldigvis viste det seg at peanøttsausen og bringebærene passet like godt på bananfluff med speltlomper til. Kaken var minst like god som den ellers ville vært også (gled dere!).

Forresten: En annen flott bivirkning av det strålende solskinnet, utover at jeg får godt humør, fine uteturer og fregner på nesa, er at de fleste Trondheimsbeboerne trekkes mot det som mygg mot en bar hudflekk. Det betyr at det blir særdeles stille her jeg sitter på jobb (og skulle ha lest fag, men heller drømmer meg bort og blogger)!

Nå håper jeg at jeg ikke har skremt bort så altfor mange lesere med fotfobi eller fobi for kroppslige ting, og det gjenstår bare å ønske dere som fortsatt leser her en god søndagskveld!

Er det bare jeg som er så "ekkel"/tør å snakke om kroppslige funksjoner, eller er det noen andre menneskelige mennesker der ute? 

μ

^-^